Finest på tysk

Det skjer forholdsvis sjelden, men av og til stopper man opp ved et tysk ord og tenker at dette, dette er finest på tysk. Heimsucht, for eksempel. Eller liebling. Heimsucht var navnet på en av mine favorittbutikker i Berlin, og betyr noe sånt som å hjemsøke på norsk. I rask fascinasjon og generell språkforvirring forestilte jeg meg imidlertid at det betød hjemlengsel. Jeg gikk fra butikken i Prenzleuer Berg hjem til Friedrichshain og øvde meg på uttalen. Heimsucht. Tunga forandrer seg når man bor i Tyskland. Jeg likte det.

De Beste

Spalte i Klassekampen, 27. desember 2011

PJ Harvey, bob hund, Florence + The Machine, My Morning Jacket og Alexander lagde de beste låtene i 2011.

For musikkhjertet er livet vanskelig. Det slår for så mange det kan. Til forskjell fra fotballhjertet, som ofte bare har ett eller noen helt få objekter å øse sin begeistring over, er musikkhjertet grunnleggende polyamorøst. Trofast til mangeårige følgesvenner, så klart, men på stadig jakt etter nye bekjentskaper. Denne legningen er stort sett et gode, men det er vanskelig på denne tida av året, når det skal begi seg inn i den populære og utfordrende øvelsen det er å rangere disse bekjentskapene. Gjøre det i utgangspunktet vanskelig målbare om til noe som kan

Alexander den store

Spalte i Klassekampen, 6. desember 2011

Alex Ebert. Eller hvorfor det kan være så vanskelig å skrive om musikk.

Det er vanskelig å skrive om musikk. Enhver som prøver vil ganske fort støte på den fundamentale forutsetningen at musikken i seg selv er uoversettelig. Den kan ikke gjengis, begripes eller forklares med et annet språk enn sitt eget. Det nærmeste vi kommer, sånn bortsett fra biografiske fakta og mer eller mindre presise sjangerhenvisninger, er våre subjektive inntrykk. Hva den gjør med oss, hvordan den virker. Og da tyr vi ofte til

Dungen

Spalte i Klassekampen, 15. november 2011

Gustav Ejstes’ umiddelbare kompleksitet. Eller var det omvendt.

Om du går gjennom en skog i Småland kan du etter hvert komme til det svenskene kaller en dunge. Dette er en ansamling løvtrær i et åpent område, eller i lysningen på vei ut av en større skog. Fenomenet har også sin ekvivalent i musikkfenomenet Dungen, en firehodet musikkorganisme som begynte med og fremdeles er orientert rundt Gustav Ejstes’ ”ljudmessiga vision”. Det er han som skriver låtene og det er han som arrangerer. Han som spiller ut ideene på ymse instrumenter. Tidvis tar han også

Amerikanske drømmer

Spalte i Klassekampen, 25. oktober 2011

Ved årtusenskiftet var det Wilco, Will Oldham og Ryan Adams som hadde høstlyden. Nå er de aktuelle med hvert sitt album.

Det er en sånn høst. Det kunne vært årtusenskifte og jeg kunne gått tynnkledd med en tung Ikea-bag over skulderen mellom vaskeriet og høyblokka på Sogn. Den første iPoden var lansert, men musikk ble først og fremst formidlet gjennom fysisk følbare fenomener og fordøyd foran et par høyttalere. Musikkdeling foregikk ved at man lagde mixtapes til hverandre; sirlig sammensatte cd-kompilasjoner som ble gitt fittige navn og ditto snasne cover. Over gangen bodde det en religionshistoriestudent som digga Prince. Nærmere kjøkkenet

Rock, etc.

Spalte i Klassekampen, 4. oktober 2011

For Ellen Willis var musikkritikk et samvirke av filosofi og følelser.

Når hun fikk en ny plate kunne hun stille seg opp foran speilet og danse. Det var slik hun først forholdt seg til ny musikk; umiddelbart og tanketomt og med fokus på hvilke følelser musikken skapte. Senere kunne hun sette seg ned med pennen og perseptuere sin egen respons, gjerne i lys av ting hun hadde tenkt om den på forhånd. Resultatet ble ofte både faglig og fenomenologisk utforskende, som esseyet hun skrev om Bob Dylan i 1967. Teksten kom på trykk i undergrunnsmagasinet Cheetah, noe som gjorde at The New Yorker fikk øyenene opp for henne. Ellen Willis var da 26 år gammel, og ble avisens første populærmusikkskribent.

Audiovisuell hjernedans

Spalte i Klassekampen, 13. september 2011

Et paralysert publikumsansikt på Petter Northugs kropp kan redefinere hele ditt autentisitetsbegrep.

Jeg står med armene sammenknytt på randen av det autentiske. Det er skumring i Middelalderparken, og Øyafestivalens andre dag. I øyekroken skimtes visjonen av fremtidens Bjørvika, morbid manifestert gjennom horrible høyhus og silhuetten av gigantiske heisekraner. På parksiden av vannspeilet står vi i fargerike gummistøvler og våte Converse, mer eller mindre klare for den audiovisuelle voldtekten som snart skal initieres av en førti år gammel fyr med laptop.

Musikk som protesterer

Spalte i Klassekampen, 12. juli 2011

Musikk og politikk er som olje og vann, sa Michael Stipe. Noen ganger lar de seg blande.

Politikk og musikk er så vesensforskjellige at eventuelle symbioser kan true med å forringe dem begge. Tom Robinson har beskrevet forholdet som et tveegget sverd: “If you mix politics and pop, one lot of criticism says you’re exploiting people’s political needs and ideas and sympathies in order to peddle your second-rate pop music, and another says you’re peddling second-rate political ideals in the back of your pop career. Either way they’ve got you.” Micheal Stipe sa i et intervju med NME at

Gamle sanger om igjen

Spalte i Klassekampen, 21. juni 2011

Buddy Holly har alltid strukket seg inn i tiårene han ikke fikk oppleve.

Det finnes sanger som stadig gjenfødes. Og det finnes navn som strekker seg inn i fremtiden, til tross for en forholdsvis kort karriere i samtiden. Buddy Holly er et slikt navn. Eller Charles Hardin Holley, som han egentlig het; Buddy var et kallenavn og etternavnet mistet e’en ved en skrivefeil av Decca Records i 1956. Holly var lenge bare en myte for meg, en lydløs skikkelse

Uskyldens og erfaringens sanger

Spalte i Klassekampen, 7. juni 2011

Patti Smith kommer til Oslo for å snakke om ”Just Kids”. Boken hun lovet Robert Mapplethorpe å skrive da han lå for døden.

Det er Bob Dylans 70-årsdag når jeg leser de siste sidene av ”Just Kids”. Sammentreffet får meg til å tenke på den sorte kvinnen i “I’m Not There”, som sier til den unge Guthrie, han med gitarkassa